BlackRose er i utgangspunktet en duo, bestående av Kine Charlotte Solend (vokal) og Guri Gjermstad Dypvik (Piano/vokal).

Guri sin musikalske bakgrunn har i stor grad vært preget av jazz, pop og viser, mens Kine sin musikalske bakgrunn har i stor grad vært preget av soul, pop og rock.

Dette er et spennende møte! Kine og Guri har til felles en stor forkjærlighet for det nakne akustiske uttrykk. I senere tid har BlackRose blitt utvidet med Johann Sebastian Blum på cello og Hans Christian Dalgaard på perkusjon. Gruppa presenterer egenskrevet tekst og musikk. Musikken er en følsom kombinasjon av skjørhet og rytmiske driv.

BlackRose ble dannet i 2010 og har siden da hatt en rekke konserter i ulike lokaler i Hordaland. Har blant annet vært med på Logen bar, sammen med «Voksne herrers orkester», Dyvekes vinkjeller, Vågen fetevare og Kulturlogen på Askøy.

Kine Charlotte Solend – Vokal
Guri Gjermstad Dypvik – Piano/vokal
Johann Sebastian Blum – Cello
Hans Christian Dalgaard – Perkusjon

Spellemannpris-vinnerne i klassen «rock», Honningbarna, er uten tvil fjorårets norske festivalvinnere. Folkemassene har tårnet seg opp på scenene de har spilt, og tilbakemeldingene har vært overveldende på hver eneste plass. I vår var Honningbarna på alles lepper. Etter denne sommeren vet alle hvem de er, hva de står for og at de leverer ett av de råeste liveshowene i landet.

Det er fordi Honningbarna er et rockeband som faktisk tør å mene noe! Fra et opprørsk ungdomsperspektiv stapper de låtene sine med skarpe og treffsikre skjenneprekener om det uforståelige voksensamfunnet. De setter fingeren på vestlig dobbeltmoral, statslederes feighet, de rike og mektiges løgn og bedrag, bekvemmelighetsapatiet, profitørers svikefulle krigføring og mye mer. Og de leverer det med en energi og raseri som kun sinte tenåringer kan. Og det kjenner tenåringer seg selvfølgelig igjen i.

Manheads består av tre menn og en gutt. Gjengen fra Os har lang fartstid musikkmiljøet i Bergen, og har slitt og svettet ned scenegulv på de fleste konsertstedene i byen utallige ganger. Men Manheads har også gjort seg bemerket utenfor de sju fjellene. Bandet var i Urørtfinalen i 2009, har spilt på by:Larm, Norwegian Wood og Club Øya. I en periode var gutta også med som backingband for blodsbrødrene i Blood Command. Ellers har mannehodene også delt scene med storheter som Turboneger, Kvelertak og Purified in Blood.

Manheads befinner seg midt i veikrysset der stoner- møter høyoktan-rock i en endeløs frontkollisjon. Hardt som stein og seigt som harpiks. I løpet av 2012 har gutta blant annet planer om å gi ut årets mørkeste album. ASF SUB venter i spenning og satser på at det blir mulig å få med seg noen alt for fete smakebiter på konserten i Speilsalen.

Support: Still Shaking

KJEMPEHØYT er en ny klubbkveld på Kvarteret i regi av ASF. En gang i måneden vil Admir, Erik og Kasper spille house-musikk i Tivoli. Det blir fet lyd og dansbare låter. Resten må du møte opp og se selv.

Bergen Badeklubb er et band bestående av studenter fra jazzlinjen ved Griegakademiet. De begynte å spille sammen høsten 2011 og har tidligere gjestet Kvarterets hovedscene, Teglverket. Bergen Badeklubb spiller egenkomponert musikk og legger vekt på klang, groove og spennende lyder.

Bandet består av:

Anders Olav Ese – gita
Karoline Wallace – vokal
Steffen Granly – tuba
Håvard Funderud – trombone
Andreas Rotevatn – trombone
Morten Smith Lien – saksofon

Spellemannpris-nominerte Rumble in Rhodos returnerer til Kvarteret – denne gang på Helhus!

Bandet ble dannet i Oslo i 2003 av brødrene Thomas og David Bratlie. De startet raskt arbeidet med EP-en «The Weight Of This Mistake» som kom ut i mars 2004. Samme år vant de også Zoom Urørt-finalen og la ut på en landsdekkende turné i 2005. Siden den gang har de blant annet gitt ut tre plater, turnert Europa med JR Ewing på deres avskjedsturne, spilt på den canadiske festivalen «Canadian Music Week» og vunnet prisen for «Favourite New International Artist», opptrådt på Roskilde, samt Quart-, Øya- og Slottsfjellfestivalen.

Follo-bandet kom i fjor ut med den forrykende og kritikerroste plata «Signs from fervent devotion» og singelen «Soft insulated days» var lenge å se på P3s A-liste i uttallige uker.

Musikken er en sjangermikstur av dimensjoner og beveger seg innom post-hardcore, dansbar post-punk, no wave og indie, for å nevne noen. En sann fryd og lydpornografisk opplevelse!

Support: Pilemil

PILEMIL er snart klar med sitt nye album “Do You Really Want to Read More?”. Utgivelsen inneholder 10 låter som på ulike måter spiller på kvasilitterære referanser. Albumet gis ut i form av en bok designet av det prisbelønte designstudioet Yokoland. De skal også produsere musikkvideo og t-skjorte til albumets tittelspor (singelen blir utgitt som en t-skjorte med nedlastingskode).

“Do You Really Want to Read More?” gis ut av det Oslobaserte plateselskapet Metronomicon Audio (som har gitt ut nyskapende popmusikk siden 2001, og egentlig er mer et musikkfellesskap enn et plateselskap). Utgivelsen distribueres av Musikkoperatørene og Phonofile. Både album og singel blir tilgjengelig både som fysisk produkt (bok og t-skjorte) med vedlagt nedlastingskode og som ren digital nedlasting og streaming (iTunes, Spotify osv.).

PILEMIL ble startet i 2006 som Emil N. Høgsets musikalske soloprosjekt. I konsertsammenheng bygges prosjektet ut med tre mer eller mindre faste medlemmer (Nikolai Høgset, Dag Ivan Homlong og Truls S. Johnsen). I studio spiller (Pil)Emil de fleste instrumenter selv, men får god hjelp av sine bandmedlemmer og andre folk tilknyttet Metronomicon Audio. PILEMIL har tidligere gitt ute EP’en «Cyrnaq & Phil Emile [sic]» (2006) og albumet «If You Make a Lot of Ceramics, Ceramics Will Make a Lot of You as Well» (2009). Sjangermessig kan prosjektet beskrives som leken indiepop, der fengende melodier og finurlige innfall går hånd i hånd. Musikken har elementer av 70-80-talls elektro og new wave (à la Tubeway Army og Devo), 90-talls lo-fi (à la Pavement og Grandaddy) og samtidige indehelter (à la Animal Collective og Bear in Heaven).

KJEMPEHØYT er en ny klubbkveld på Kvarteret i samarbeid med ASF klubb. En gang i måneden vil Admir, Erik og Kasper spille house-musikk i Tivoli.

Det blir fet lyd og dansbare låter som garantert får gulvet til å riste.

18. februar: Livstid

Livstid har gjentatte ganger tronet øverst på booking-ønskelisten til flere av medlemmene i ASF SUB. Så vi er ekstremt glad for at vi endelig har fått det samfunnsengasjerte crustpunkbeistet på kroken! Livstid ble til etter en forrykende huskonsert i bygdenorge sommeren 2006, og tok etter kort tid av på sin første Europaturné – selv om de bare hadde gitt ut en halv split 7" på hadcoreselskapet Halvfabrikat Records. Samme år opptrådte de på den ultimate årlige pønkbegivenheten i Europa – beryktede Obscene Extreme Festival i Tsjekkia.

Etter flere 7" og splitutgivelser på diverse obskøne labels, slapp Livstid endelig sin selvtitulerte debutplate på Fysisk Format i 2011. I løpet av de seksten sporene på albumet dekker bandet de fleste klassiske politiske temaene, men av tekstene lyser det også bekymring over den mentale tilstanden til det moderne samfunnet generelt, og ikke minst lederne av det. I løpet av årene har Livstid perfeksjonert den mest konservative og uniforme sjangeren av idag: D-beat hardcore. Livstid bærer arven fra band som Motorhead, Discharge og Wolfpack, og spikrer de mest minimale mikrodetaljene innen rytmer og riff. Dette blir definitivt et av de største og mest brutale høydepunktene på ASF SUB programmet denne våren. Crustpunk med Åleseundsdialekt, det blir vel ikke stort bedre enn det? Livstid til folket, for faen!

Med Hanne Hukkelberg vet du aldri hva du får. Bare at det er eksperimentelt, filmatisk og melodisk. Hukkelbergs musikk har alltid hatt en tydelig personlig signatur. Dette har gitt henne stor kunstnerisk frihet til å bevege seg uanstrengt mellom sjangre, og hennes tre foregående albume er definert av helt distinkte lydbilder: debuten Little Things (2005) var eksentrisk og eventyrlysten, oppfølgeren Rykestrasse 68 (2007) varm og lyrisk, tredje album Blood From A Stone (2009) utforsket et stort, romantisk indierock-lerret inspirert av artister som Cocteau Twins, Pixies, PJ Harvey og Sonic Youth. Hennes lydlandskaper pop, kunstrock, jazz og friimpro har gitt Hukkelberg to Spellemanns-nominasjoner, flere verdensomspennende turnéer og dermed et bredt internasjonalt publikum. Og i 2010 dro hun på turné med Wilco. Dette var også året hun reiste til New York for å skrive nytt materiale. Resultatet er Featherbrain – Hukkelbergs fjerde album – som skal slippes over hele verden februar 2012.

Ved å kombinere støyende gitarer og tunge rytmer fra Blood From A Stone, den nedstrippede, lyriske lettheten fra Rykestrasse 68, det litt underfundige og vinskeive lydbildet fra Little Things, skaper Featherbrain en slags antikk popmusikk, det er skjørt og mykt, kraftfullt og sårbart på en gang. Hukkelberg forklarer: “Det føles som om firkanten er sluttet. Featherbrain er platen som er nøkkelen inn til en full forståelse av de tre første albumene, og vice versa.”

Featherbrain er et risikabelt album. Da det både er dissonerende, men også lyrisk, er det musikk for hodetelefoner og notatblokker. Albumets intime og eksentriske lydbilde krever din intimitet og din eksentrisitet, og innsatsen blir belønnet: en personlig og ærlig sonisk verden åpner seg, faktisk så ærlig at Hukkelberg virkelig måtte manne seg opp for å spille det inn. Spiss ørene!

Team Me hadde sin konsertdebut(!) og var en av finalistene i Urørtfinalen 2010 sammen med blant annet Pony The Pirate og Kvelertak. Sommeren 2011 sjarmerte de hovedstaden under Øyafestivalen, i høst kom de med debutalbumet «To The Treetops» og i januar vant de Spellemannpris i klassen «popgruppe»!

Opprinnelig var Team Me et enmannsprosjekt av Marius Drogsås Hagen, hvor han plasserte låter som ikke passet inn i andre band han spilte i. Etter singelen “Fool” kom ut på vårparten i 2010, gikk den nesten på repeat på P3 og vakte samtidig oppsikt utenfor landegrensene.

Bandet blir gjerne sammenlignet med storheter som Arcade Fire, Sufjan Stevens, Animal Collective og Jónsi, og etter åtte festivalopptredener i 2011, deriblant to stappfulle konserter på nevnte Øyafestival, er de nå klare for å besøke Bergen igjen.

Support: Racing Heart

Den korte versjonen er at Racing Heart spiller indie-folk, men et mer beskrivende bilde er vel heller Fleetwood Macs sanger fremført av Grizzly Bear i hjemmestudioet til Lee Hazlewood rundt midnattstimen. Dette er popmusikk som vil noe, og som befinner seg i det vidtfavnende lydbildet mange av dagens Brooklynband utforsker, med vokalharmonier som fører tankene (og ørene) hen til 60- og 70-tallet.

To Walk Beside that Ghost er skrevet og spilt inn i nettopp Brooklyn og med seg i studio har bandet fått både trommisen til St. Vincent og blåserrekka til Sufjan Stevens. Tematisk sett handler albumet om hvor vanskelig det kan være å gjøre seg ferdig med fortiden, og den lange veien mot kunsten å slippe taket. Lydbildemessig bærer da også plata med seg inspirasjon fra mange forskjellige musikalske tiår, men alltid med det uttalte mål at det må stå til tjeneste for musikken og ikke bare være til pynt.

Låtskriver og primus motor i Racing Heart, Mathias Tjønn, bosatte seg i 2009 i Brooklyn, etter endte musikkstudier i Boston. I 2010 ble Racing Heart dannet, med amerikanerne Kendall Eddy og Justin Keller på laget. To Walk Beside That Ghost blir gitt ut på CD/Vinyl samt digitalt av Movemountains, plateselskapet drevet av The Captain & Me, med slipp planlagt for Norge 27 januar og USA 20 april.

• Hjemmeside

Mange vil nok tenke på solfylte strender, sand mellom tærne, solkrem, bølgeskvulp og varmere strøk når de hører NO TANLINES. Det gjør ikke vi. Vi tenker på Pavement-låten med samme navn. Vi tenker på bleikfeit britisk pop. På regntunge Skottland og kanskje spesielt Glasgow. Vi tenker på amerikanske slackerhelter og nerdete svensker. Men vi tenker også på deg, og på at det er lørdagskveld. Tross det grå ytre er det fest og dans inne på lokalet. Vi har plukket frem den triveligste og mest dansbare av indiepopen vår og håper du vil komme og henge ut. Kanskje til og med danse litt.

KJEMPEHØYT er en ny klubbkveld på Kvarteret i samarbeid med ASF klubb. En gang i måneden vil Admir, Erik og Kasper spille house-musikk i Tivoli.

Det blir fet lyd og dansbare låter som garantert får gulvet til å riste.

Die A Legend er et relativt ferskt hardcore band fra Nordens Paris, Tromsø. Bandet gjorde sin første konsert i august i fjor, men kun noen måneder etter var det selvtitulerte debutalbumet klart for release. Like før jul slapp de også en limitert vinylutgave på det lokale labelet Badlands.

Selv om trioen er et nytt navn for de fleste er det en rutinert gjeng som utgjør lineupen i Die A Legend. Med medlemmer fra Jabba The Butt, Kamikaze a Go Go og et annet albumaktuelt band, nemlig Box Of Mothers, er det med andre ord solide ringrever fra Tromsøs hardcoremiljø som styrer skuta. Die A Legend har en selverklært hengivenhet til den legendariske hardcore scenen i Boston, med band som Bane, Have Heart, og Defeater som tydelige inspirasjonskilder. Her blir det gang vocals og fengende riff hele kvelde, så ingen grunn til å ikke komme innom Speilsalen denne kvelden.

Support for kvelden er Girl Army, vi vet ikke så mye om bandet. Ikke vet vi hvem som er med i bandet eller hva de spiller. Men det er visstnok ganske prominente typer fra Bergens hardcore undergrunn som står bak.

“Drivstoff er eit omgrep som vanlegvis vert nytta om eit stoff, i fast, flytande eller gassform, som frigjer energi når det brenn..”

Når årets drivstoff som er lagret i kjelleren på NTNUs jazzavdeling blir frigjort i slutten av mars, kommer det til å brenne kraftig og lenge.

Tolv unge musikere fra Trondheim legger ut på turné med ønske om å utvikle seg – og tenne engasjement rundt om i Nordens jazzklubbpublikum, ungdom og festivalpublikum!

Gjennom å søke sammen i større og mindre konstellasjoner, skapes det gnister på tvers av musikalske personligheter. Det blir ulike inntrykk og uttrykk, både minimalistisk, eksplosivt, fritt og fast. Enten det er gjennom improvisert musikk, egne eller andres komposisjoner, blir det stoff som driver!

Drivstoffet er hentet fra Vesterålen, Nord-Trøndelag og nedover langs norges kyst til Sør-Sverige og er:

Emilie Nicolas Kongshavn: vokal
Adrian Løseth Waade: fiolin
Martin Myhre Olsen: sax
Rune Nielsen: gitar
Kjartan Gullikstad: gitar
Viljar Dyvik Sellevold: gitar
Erlend Albertsen: bass
Mathias Holtedahl Thorp: bass
Tord Vangen: trommer
Matilda Rolfsson: trommer
Ole Mofjell: trommer
Siv Øyunn Kjenstad: trommer

Mange vil nok tenke på solfylte strender, sand mellom tærne, solkrem, bølgeskvulp og varmere strøk når de hører NO TANLINES. Det gjør ikke vi. Vi tenker på Pavement-låten med samme navn. Vi tenker på bleikfeit britisk pop. På regntunge Skottland og kanskje spesielt Glasgow. Vi tenker på amerikanske slackerhelter og nerdete svensker. Men vi tenker også på deg, og på at det er lørdagskveld. Tross det grå ytre er det fest og dans inne på lokalet. Vi har plukket frem den triveligste og mest dansbare av indiepopen vår og håper du vil komme og henge ut. Kanskje til og med danse litt.

The Hex er en energisk sekstett med opphav nord for polarsirkelen, nærmere bestemt malmmetropolen Narvik. Bandet er signert på det nye og spennende indielabelet Riot Factory, som også har band som Dråpe, Bendik og Rest Of My Life i stallen. I fjor ga de ut debutalbumet Tyrannosaurus Hex , som ble meget godt mottatt på både Groove.no (6/7) og Musikknyheter.no (8/10). Men allerede i mars skal The Hex være klar med sitt andre album, effektive typer altså.

Med en miks av post-hardcore, svevende indierock og punk har The Hex komponert et musikalsk uttrykk som er både melodiøst og hardtslående. Umiddelbart kan det være lett å trekke paralleller til storheter som At The Drive-In og Deftones, men tidlig Rumble in Rhodos og annen norsk hardcore bør også føres opp på referanselisten. Til Speilsalen kommer The Hex med ny plate i bagasjen og gjør for øvrig sin første konsert i Bergen noensinne. ASF SUB gleder seg noe vilt, det bør du gjøre også!

(Foto: TALE FJELLANGER)

Bandet startet i 2007, og har spilt sammen gjennom mange forskjellige faser. For tiden består musikken vår av melodiske temaer som utvikles kollektivt gjennom improvisert harmoni, rytme og form til en dynamisk og progressiv strøm. Som utøvere prøver vi å finne broer mellom det impulsive og kakofoniske, det minimalistiske og kalkulerte, og det sofistikerte og iørefallende. Navnet Einer kan tolkes som veksten einer, det å enes om noe, og det å være i fortroppen.

Mange vil nok tenke på solfylte strender, sand mellom tærne, solkrem, bølgeskvulp og varmere strøk når de hører NO TANLINES. Det gjør ikke vi. Vi tenker på Pavement-låten med samme navn. Vi tenker på bleikfeit britisk pop. På regntunge Skottland og kanskje spesielt Glasgow. Vi tenker på amerikanske slackerhelter og nerdete svensker. Men vi tenker også på deg, og på at det er lørdagskveld. Tross det grå ytre er det fest og dans inne på lokalet. Vi har plukket frem den triveligste og mest dansbare av indiepopen vår og håper du vil komme og henge ut. Kanskje til og med danse litt.

Endelig! Bäddat för Trubbel til Bergen! Helt siden ASF SUB hørte svenskens plate “Det Här Är Inte New York” på starten av fjoråret har vi jobbet iherdig med å få kvartetten til byen og Speilsalen. Så 28. April gjelder det å kjenne sin besøkelsestid.

Malmö-baserte Bäddat för Trubbel har opplevd en massiv hype i Sverige og går rett hjem hos både smarte kritikere, hardkokte pønks og gutta i parken. Her går det unna med korte, men ekstremt treffende låter fulle av hverdagspoesi og medrivende energi. I løpet av fjoråret holdt bandet to fortreffelige konserter på Revolver i Oslo, men også i hjemlandet går ryktene om Bäddat för Trubbels høyst energiske liveopptredener.

Også Lydverket har lagt sin elsk på de svenske punkrockerne: “I et øvingslokale i Malmö finner du den effektive punkrockens framtid, og fortid. To gitarer, bass og trommer og et lite håp om rettferd for tapere”. Punk har alltid vært rett på sak og Bäddat för Trubbel har ingen intensjoner om å endre på det. Dette blir utvilsomt en de mest intime og intense rockeopplevelsene du finner i Bergen by denne våren. Bare sånn at det er sagt.

Elin Sofye, 26 år gammel artist fra Ålesund, bosatt i Bergen. Har tidligere gitt ut to EP`er, den siste “I`ll never know” i 2009 sammen med produsenten Daniel Birkeland (Havnlegaret studio). Gav i november i fjor ut sitt debut album “There`s gotta be more”, innspilt i Tinnitus recording studio (samme studio som bl.a Ida Maria,Røyksopp, Casiokids, William Hut, Ephemra etc). Albumet fikk terningkast 5 av flere aviser og singelen “Gotta be more” ble listet på flere radiokanaler landet rundt. Bandet består av dyktige musikere fra Griegakadmiet, bl.a synthisten fra Machine Birds som kom på 2.plass i Urørt finalen i fjor. Elin Sofye beskriver musikken sin som elektronisk pop rock med et snev av soul og er er inspirert av artister som Coldplay, Robyn og Stevie Wonder.

Erik Evja Eikill: gitar
Åsmund Evja Eikill: bass
Olav Aase: perk
Felix Tveedegård Heim: trommer
Marte Eberson: synth
Gunvor Vestbøstad Eikill: korist
Elin Sofye: vokal/piano
Tarja Hanilla: korist

KJEMPEHØYT er en ny klubbkveld på Kvarteret i samarbeid med ASF klubb. En gang i måneden vil Admir, Erik og Kasper spille house-musikk i Tivoli.

Det blir fet lyd og dansbare låter som garantert får gulvet til å riste.

Mange vil nok tenke på solfylte strender, sand mellom tærne, solkrem, bølgeskvulp og varmere strøk når de hører NO TANLINES. Det gjør ikke vi. Vi tenker på Pavement-låten med samme navn. Vi tenker på bleikfeit britisk pop. På regntunge Skottland og kanskje spesielt Glasgow. Vi tenker på amerikanske slackerhelter og nerdete svensker. Men vi tenker også på deg, og på at det er lørdagskveld. Tross det grå ytre er det fest og dans inne på lokalet. Vi har plukket frem den triveligste og mest dansbare av indiepopen vår og håper du vil komme og henge ut. Kanskje til og med danse litt.

The Good The Bad And The Zugly er Oslo-punks av den gamle 90-talls-skolen, og har medlemmer som har slitt skoene sine i band som Mensen, Hellride, Datsuns og Wonderfools. Med sjutommeren Sitter Fast I Hælvete på labelen No Fucking Hippies har de begeistra mangt et rockehjerte på kort tid. Sammen lager de vital og intens punkrock for folk som fortsatt veit å sette pris på skitten moro av typen Anal Babes, Poison Idea, The Dead Boys eller gammel Turboneger.

Med bare en enslig sjuer å vise til er The Good The Bad And The Zugly allerede booka til årets Øyafestival, rett før jul spilte de support for Oslo Ess på Rockefeller. Også den toneangivende platebutikken Tiger har fått sansen for det ferske, men rutinerte Oslo-bandet. Følgende lovord ble sendt ut på verdsveven da plata kom inn i butikken: “Råeste norske utgivelsen på lenge!”. Mer vinyl skal være rett rundt hjørnet, og ASF SUB venter selvfølgelig i spenning på mer godsaker fra Zugly. I mellomtiden er det bare å høre seg opp på låtene på Urørt eller Spotify, eventuelt plukke opp vinylen hos nærmeste platesjappe. Det blir utvilsomt høy allsangfaktor på Sitter Fast I Hælvete og andre låter når The Good The Bad And The Zugly kommer til Bergen og Speilsalen for første gang, lørdag 19. mai.